Hasseldalen

Om hasseldalen

Da amtskonduktør Michael Rosing laget sitt kart over Grimstad i 1781, fremstod Hasseldalen som et inngjerdet jorde, noe som stemmer godt med det som fortelles om hvordan området var brukt da Mathias Gundersen fattet interesse for det seksti år senere, i 1841.

Da var det etter sigende et utmarksbeite under Gerhard Voss’ gård Ytre Bie. Gundersen trengte utvidelsesmuligheter for sin skipsbyggervirksomhet, han hadde en verv fra før i Morviga sammen med broren, og topografien i Hasseldalen passet glimrende. Den eneste eksisterende bygningen som sto i Hasseldalen allerede på denne tiden var det gulmalte huset som senere ble brukt som skipsbyggmesterens bolig og kontor, og senere var administrasjonsbygg helt til båtbyggervirksomheten flyttet til Tromøya i 1990. Fortsatt går bygningen under navnet «Kontoret». Han kjøpte området for 150 speciedaler, og i løpet av et års tid var han i full gang med skipsreparasjon og -bygging. Siden den gang har Hasseldalen kontinuerlig vært preget av maritim virksomhet – foreløpig i drøyt 180 år.

Store deler av Hasseldalen ble fredet i 1988, og det fredede området omfatter i hovedsak den sydlige delen av eiendommen (mot «Smia» og Store Bieodden) samt området fra «Seilmakerloftet» til «Ingerdammen». Innenfor dette området er følgende bygninger fredet: «Smia», «Seilmakerloftet», «Navnebua», «Kontoret», «Storbua» og, i tillegg, «Ingerdammen». «Smieloftet»/»Aluminiumsbua» og den nye «Produksjonshallen» er holdt utenfor fredningen. Det er i tillegg nevnt spesielt at den gamle «Blikkenslagerbua», som ble revet og lagt på lager i 1981, kan settes opp igjen innenfor det fredede området. Fortsatt industriell virksomhet i det fredede området er tillatt og endog ønskelig.

«Aluminiumsbua» og «Smieloftet»

«Aluminiumsbua» og «Smieloftet» utgjorde kjernen i livbåtproduksjonen i de senere årene Jørgensen & Vik drev i Hasseldalen, helt til den nye produksjonshallen ble bygget. «Aluminiumsbua», eller i hvert fall størstedelen av den, var opprinnelig ei lagerbu som ble flyttet til Hasseldalen fra Tønnevolds brygge i 1912. Tidligere ble den brukt til å lagre rigging og seil fra skutene som lå i vinteropplag på Grimstad havn. I Hasseldalen var det i disse lokalene det meste av småbåtene ble bygget helt opp til 1979. «Smieloftet» stammet fra jernskipsbyggeriets tid, og ble også benyttet til produksjon, men så, på slutten av 1970-tallet, ble det omgjort til spiserom og garderobe for de ansatte i produksjonen. Begge disse bygningene befant seg utenfor fredningen, og for å kunne huse et moderne rederi, ble «Aluminiumsbua» og «Smieloftet» revet i 1990 for å gjøre plass til et flunkende nytt og funksjonelt kontorbygg for Rederiet Bergshav i overgangen 1991/92. Ved oppstarten i 1989 disponerte rederiet syv skip, men i løpet av relativt kort tid, økte dette til over 70 skip. I dag er flåten igjen noe redusert, men omfatter fortsatt et tyvetalls skip, hovedsakelig olje- og gasstankere. Rederiets eget behov for kontorlokaler er også redusert, og deler av kontorbygget er nå utleid til andre virksomheter.

«Smia»

er en av de eldste bygningene i Hasseldalen, og den var i industriell bruk helt opp til rundt 1960. Her ble det først og fremst smidd og galvanisert heiskroker, bolter og beslag til livbåtene. Sist på 1970-tallet ble «Smia» overtatt av Carl Jørgensen, og fungerer i dag som fritidsbolig for hans datter med familie.

«Seilmakerloftet»

«Seilmakerloftet» ble oppført rundt 1910, og her var det i utgangspunktet mekanisk verksted i første etasje, og, som navnet tilsier, seilmakerverksted i andre. Seilmakerloftet hadde inngang over utvendig bro, og det var ingen innvendig trapp i bygget før det i 1991 ble omgjort til bolig, og utleid.

«Navnebua»

«Navnebua» ble oppført rundt 1842, i Mathias Gundersens tid, og gikk opprinnelig under navnet «Snekkerbua», noe som gir en grei beskrivelse av byggets funksjon. Den ble primært brukt til dreiing og produksjon av innredningsdetaljer til skutene. I kjelleren ble det lagret eikematerialer, som skulle tørke sent for ikke å sprekke opp. I Jørgensen & Vik-perioden, ble det solgt mye småbåter (prammer, sjekter og livbåter) bygget av småprodusenter i bygdene innover i landet, spesielt Kroken og Skiftenes. Disse ble i nødvendig grad beslått og ferdigstilt i «Navnebua» i tillegg til i «Storbua». I 1980 ble «Navnebua» omgjort til kontorer, primært tegnekontor, og fortsatte slik frem til 1991.
Eksakt når det skjedde vites ikke, men på et tidspunkt ble det på frontveggen montert navneskilt fra de fleste seilskutene som ble bygget i Hasseldalen, i hvert fall i Morten og Fredrik Smith Petersens tid. Navneskiltene henger der fortsatt, møysommelig vedlikeholdt, og er både en naturlig forklaring på byggets navn, og en kilde til mange gode historier.
I 1987, året før fredningen var et faktum, fikk «Navnebua», til manges fortvilelse et påbygg i PVC og glass, en «vinterhave» som skulle fungere som utstilling for Fersina Nor AS, som produserte vinduer og dører i PVC. Ved overtagelsen i 1990, var Fersina Nor allerede historie, og påbygget ble revet.
Så, i 1991, ble den maritime gjenstandssamlingen som sjøfartshistorikeren Birger Dannevig hadde samlet gjennom et langt liv, overtatt og flyttet til Hasseldalen. «Navnebua» ble omgjort til privat museum, og samlingen fikk et hensiktsmessig hjem for fremtiden. Samlingen har vokst noe videre siden 1991, og per 2022 omfatter den snaut 1100 maritime gjenstander, i altoverskyggende grad av lokal opprinnelse eller, i det minste, tilknytning. Samlingen har siden 2020 vært tilgjengelig for omvisninger etter avtale.

«Det gamle kontoret»

Det gamle gule «Kontoret» skal være reist rundt 1800, og er det eneste huset som sto på eiendommen da Mathias Gundersen overtok i 1841. Det er bygget som bolighus, og man vet i hvert fall at den legendariske skipsbyggmesteren Ole Just både bodde i huset og hadde kontor her. Det var i stuen til Ole Just at Morten Smith Petersen døde 14. januar 1872. Etter at Jørgensen & Vik overtok, bodde Johan J. Vik med familien en tid i huset, før Gunnerius og Marthe Terjesen flyttet inn med familien sin. Den siste som bodde i huset var deres datter, pedellen Inger Terjesen (som har gitt navn til «Ingerdammen»). «Kontoret» var da også tatt i bruk til kontorer. Jørgensen & Vik hadde det første kontoret (mot Vikkilen), Jørgensens rederi det neste, og Inger hadde stue og systue innerst mot heia. På det lave loftet hadde hun soverom. Etter hvert hadde Jørgensen & Vik kontorer i hele første etasje. I tiden etter 1990 har «Kontoret» hatt en variert tilværelse. Det har i noen år, fra 1992, huset sjøfartsavdelingen til Grimstad Bys Museer, med sin kjente museumsvakt og byvandrer, Mons Klingenberg Fuhr. Etter at museet flyttet ut, har det vært kunstatelier og –galleri her, og i 2020 ble dette så erstattet av modellskipsbyggerklubben som fortsatt holder til der, så det bygges fremdeles skuter i Hasseldalen. Siste tilskudd til husets innhold er at i skrivende stund er monteringen av den gamle kapteinssalongen fra DS SKANDERBORG i ferd med å bli ferdig i det ytterste rommet mot dammen. SKANDERBORG ble bygget i Helsingør i 1897 for dampskibsselskabet Dannebrog, og hugget på Odden i Grimstad i 1959.

«Ingerdammen»

«Ingerdammen» ble bygget i jernskipsbyggeriets tid som vannreservoar for dampdriften ved verftet. Vannet fra dammen ble senere benyttet til kokerennene når man skulle bøye bordene i forbindelse med båtbyggingen. Og, sist men ikke minst, ble vannet i lang tid benyttet som drikkevann. «Ingerdammen» ligger der fortsatt, men brukes ikke lenger til annet enn rekreasjon for folk, fugler og dyr. I hagen mellom «Kontoret» og «Ingerdammen» står bysten av Hasseldalens eier i tiden 1848-1872, Morten Smith-Petersen. Han var en av de to stifterne av Det norske Veritas i 1864, og er en gave fra DNV-GL fra 1992, året som markerte 150-årsjubileet for oppstarten av den maritime virksomheten i Hasseldalen.

«Storbua»

«Storbua» ble reist rundt 1915 i den hensikt å bygge 12-metere, og derfor er konstruksjonen av bygget også ganske spesiell. Dørken i første etasje er ikke i vater, men følger hellingen på grunnen ut mot Vikkilen. Under dørken, i den mest sjønære delen, ligger en slipp. Av hensyn til byggehøyden kan halvparten av gulvbredden i andre etasje over slippen fjernes, og i tillegg kan portene i sjøenden åpnes i to etasjers høyde, slik at relativt store skrog kunne ferdigbygges inne, og sjøsettes uten problemer. Dessverre ble ikke 12-meterne noen stor salgssuksess, og man kjenner bare til at det ble bygget to stykker. Etter hvert ble det stadig mindre båtproduksjon i «Storbua». En periode etter man begynte med livbåter i polyester, lå støperiet her, men det viste seg lite hensiktsmessig, og med tiden ble dette bygget stort sett brukt som lager. Etter at Bergshav overtok eiendommen i 1990, har «Storbua» igjen kommet mer til heder og verdighet, spesielt første etasje. I de to tredjedelene av denne etasjen som ligger nærmest Vikkilen, er den historiske båtsamlingen blitt plassert. Her befinner det seg først og fremst mindre trebåter i alder fra drøyt 100 år og nedover, de fleste med lokal tilknytning, men også en og annen «fremmed fugl». Minst fire av de i alt noenogtyve båtene i samlingen er produsert hos Jørgensen & Vik. I øvre del av første etasje befinner det seg et komplett lokalt båtbyggeri, opprinnelig tilhørende Torleif Wrålsen (1937 – 2010) på Håbbestad. Da Torleif gikk bort, ble alt inventar flyttet til Hasseldalen og montert her. Alt verktøy fungerer fortsatt, med unntak av dampkjelen og kokerenna. I tillegg befinner det seg to båtprosjekter i lokalet, ei eldre sjekte under reparasjon som Torleif aldri ble ferdig med, og en ny, nesten ferdigbygget pram som Gunnar Tørvolt er mester for. Begge samlingene i Storbuas første etasje er også tilgjengelige for publikum.

«Industrihallen»

«Industrihallen», som har en grunnflate på rundt 800 m², ble bygget i 1979, og var naturlig nok designet for bygging og innredning av livbåter i glassfiberarmert polyester. Dette fortsatte til flyttingen i 1990. Deretter begynte en større ombygging til kontorbygg, og den første store leietakeren var rederiet United European Car Carriers (UECC). Da UECC flyttet sitt hovedkontor til Oslo i 2008, og store kontorarealer ble frigjort. Siden 2015 har «Sjøfartsmuseet i Aust-Agder» disponert byggets første etasje, og er tilgjengelig for publikum i sommersesongen.

«Blikkenslagerbua»

«Blikkenslagerbua», i hvert fall selve tømmerkjernen, er nok utvilsomt det eldste bygget i Hasseldalen, det har bare ikke alltid befunnet seg her. Selve opprinnelsen er usikker, men vår tidligere fylkeskonservator mente at bygget opprinnelig hadde tilhørt eiendommen ved «Lauras hus» i Bryggegaten, og at det godt kunne ha blitt bygget på 1600-tallet. Dets tilværelse i Hasseldalen startet på Østerbrygga, helt borte mot Sand Mølle, der det først ble brukt som seilmakerloft for skipsverftet. Navnet «Blikkenslagerbua» oppsto i båtbyggertiden, og her, i første etasje, jobbet opptil seks mann med produksjon av flytetanker og annet metalltilbehør til livbåtene. «Blikkenslagerbua» ble revet i 1986, men heldigvis ble tømmeret tatt vare på og lagret på Skiftenes med tanke på mulig fremtidig bruk. I 1996 ble tømmeret hentet til Hasseldalen igjen, og «Blikkenslagerbua» ble gjenreist i sjøkanten mellom «Smia» og «Storbua». Bygget ble etter hvert omgjort til bolig, og siden 2002 har dagens eiere av Hasseldalen, Atle og Trine Bergshaven, bodd i «Blikkenslagerbua».