Denne bølgedemperen baserer seg på prinsippet som nok ligger bak uttrykket. Slike seilduksposer var vanlige i gamle livbåter for å gjøre sjøgangen mindre plagsom/risikabel. Når man måtte gå i de gamle trelivbåtene, spesielt i hardt vær, var det vanlig å sette ut et drivanker for å holde baugen opp mot sjøen, og til tider også å sinke avdriften.
Var sjøen så høy at det kunne være et problem, ble slike bølgedempere fylt med olje og festet til drivankeret. Oljen lakk sakte ut gjennom seilduken og skapte en oljefilm på sjøen rundt livbåten.
Dette økte overflatespenningen på vannet, og bidro til at bølgene i noen grad ble mindre krappe. En praktisk og enkel løsning fra en tid der ingen tenkte på oljeutslipp som noe miljøproblem.