Tømmermannsverktøyet viser en særdeles rikholdig samling ned til minste detalj. Her er mange typer bor (navere), økser, huggjern og høvler, samt annet som var nødvendig for bearbeidelsen av treverket til ferdige skip. Noen såkalte «knær» vises også; det er selvgrodde vinkler for bruk til innvendige sammenføyninger i skipene. Etter som utviklingen skred fremover, gikk man over til å bruke knær av jern. Det utstilte store jernkneet stammer fra krigsskipet KONG SVERRE, som ble hugget i 1932.
Seilmakeren er også representert med sin karakteristiske benk, samt med typisk seilmakerverktøy og –produkter. Seilmakeravdelingen danner overgangen fra fokus på byggingen av skipene og til livet om bord til sjøs.
Byssa var viktig for livet om bord selv om standarden på forpleiningen nok kunne være så som så i seilskutetiden. Etter hvert steg standarden, både på maten og utstyret, og i tillegg til en del eldre bysseutstyr, vises dekketøy fra en rekke i all hovedsak lokale rederier.
På endeveggen henger både redningsgevær, signalpistoler og en gammel småhvalharpun sammen med litt annet hvalfangerutstyr. Resten av veggen er fylt opp med et utall forskjellige blokker og annet utstyr for håndtering av både stående og løpende rigg.
Neste vegg viser utstyr for lastehåndtering, alt fra isblokker til tønner og levende dyr, før det innerst i kroken er samlet en del lokale fiske- og fangstredskaper. Her finnes både en triangel for fangst av albatross, og en lokal «måkedank».
Midt i det innerste rommet er det reist deler av en mast og rigg for å vise riggutstyr og tauverk slik det ble brukt. Masteforlengerbeslaget er et sjeldent syn i våre dager.
Svære, treskårne blokker ligger og henger ved siden av. De største er kjølhalingsblokker, altså de blokkene som ble brukt når et seilskip skulle hales så mye over på siden at kjølen kom fri av sjøen, og man kunne foreta vedlikehold og reparasjoner av skipsbunnen. Alle blokkene er utstyrt med ekte, gammeldags manilatau. Her finnes også noen eksempler på den lokalt utviklede «Hansaluren», en mønsterbeskyttet tåkelur som bidro sterkt i sin tid til å redusere risikoen ved manøvrering i dårlig sikt.
På veggstykket over blokkene ses to gjenstander: den ene er et stykke stående rigg bestående av bardun, jomfruer og taljerep; den andre er en «sabb» som ble benyttet som elastikk ved fortøyninger.
På bakveggen finnes en del gjenstander fra dampskipenes tid. Her er manometre fra compound- og triplemaskiner, samt dampfløyter fra en 10.000-tonner, en 2.000-tonner og en liten lokalbåt, samt en del verktøy og annet utstyr fra dampbåter.
Videre langs nordveggen står flere skipsmodeller. De to minste er «fancy ships», modeller som ikke forestiller bestemte skip, men de øvrige er alle bygget etter skipenes originaltegninger. PEHR UGLAND var Norges siste skværrigger i fraktfart.
HERON representerer Anglo Saxon-tankerne som fikk så stor betydning for skipsrederne på Sørlandet. Et tilsvarende skip ble kjøpt av kaptein J. M. Ugland i 1930 – noe som markerte starten på A/S Uglands Rederi, opphavet til Bergshav i Hasseldalen. BERTHA BRØVIG representerer et typisk norskbygget dampskip fra 1930-årene, og det vakre fruktskipet PRINSDAL representerer en kjent skipstype på Sørlandet på 1940- og 1950-tallet.
Gjenstandene som befinner seg på skipsdekket i midten av hovedrommet skal minne om broen på et dampskip. Kantingen av skipsdekket er laget av gammel eikeplank som har ligget lagret i Hasseldalen i mange år.